Trykkingens økonomi utløste forhold som gjorde en form for opphavsrett nødvendig, og den første loven om opphavsrett var Statue of Anne i England i 1710.
Opphavsretten i Norge reguleres av lov om opphavsrett til åndsverk, kalt åndsverkloven. Denne loven gir opphavsmannen rett til å bestemme hvordan et verk skal utnyttes i opphavsmannens levetid og 70 år etter opphavsmannens dødsår. Opphavsrett regulerer ikke-materielle produkter, såkalte åndsverk.
Åndsverk kan for eksempel være skrifter, muntlige foredrag, filmer, malerier, journalistiske artikler eller dataprogrammer. Opphavsretten gir opphavsmannen økonomiske og ideelle enerettigheter.
Det er viktig at opphavsretten har visse begrensinger for at innovasjon og kreativitet skal kunne løpe videre, og slike begrensninger finnes. Man har faktisk rett til å kopiere, endre og forbedre dataprogrammer man har skaffet seg på lovlig vis. Det heter at den som har rett til å bruke et datamaskinprogram, kan fremstille et eksemplar av, endre og bearbeide programmet i den utstrekning det er nødvendig for å bruke programmet i samsvar med dets formål, herunder også å rette feil i programmet.
Det legges strenge restriksjoner på privat bruk av digitalt innhold av frykt for kopiering og gratis spredning over nettet. Såkalte Digital Rights Management Systems (DRM) refererer til ulike tekniske løsninger for å hindre kopiering eller avspilling av digitalt innhold som programmer og e-bøker på andre spillere og formater enn bestemt av leverandøren. Ulempen med dette er at rettighetshaverne får mye mer makt og forbrukerne desto mindre.
Det bør kunne gå an å finne en rimelig balanse mellom opphavsrett og brukerrett. Utfordringen er å finne felles internasjonale regler om opphavsrett som respekterer rettighetshaverne og samtidig åpner opp for bruk av nettet i distribusjon av åndsverk, og som gir forbrukere godt med spillerom for slik bruk.
